Caspians fødsel

For to uker siden skjedde det noe dramatisk i familien vår. Fødselen min startet 5 uker før termin og lille, skjønne Caspian-gutten vår, døde under fødsel. Jeg hadde ikke trodd at jeg og Arne skulle oppleve å ha begravelse for vår egen sønn, bare som 26-åringer. Han skulle ikke vært født før i februar, og jeg skulle vært høygravid nå, så savnet og vondten er stor når jeg tenker på det. Det er nok mange som lurer på hva som egentlig skjedde, men vi vet ikke 100% sikkert hva som var årssaken, uten at det nesten er helt sikkert at babyen døde da morkaken løsnet og han da mistet tilgang på blod og surstoff . Obduksjonsrapportene kommer om noen uker, og da vet vi kanskje litt mer.  Jeg har lyst til å dele fødselshistorie min med dere som er interessert i det. Jeg beklager ekle og nærgående detaljer, og anbefaler ikke folk å lese dette hvis de ikke tåler blod eller bilder av vår døde Caspian, for det kan antakeligvis være litt sterk kost. 

15. januar, 2015, kl 9.30 - 12.15

Jeg hadde ikke sovet så godt den natten, hadde ligget og hatt vondt i magen, ikke rier, men bare vondt. Derfor starter vi rolig på´n, tusler litt lenger rundt i pysjen, mens vi så smått begynner å pynte til det store som skal skje litt senere på ettermiddagen. Jeg er ikke i min beste form, men helt ok. Oscar har gledet seg til dinosaurbursdag i lang tid nå, og idag er dagen, alt er klart, og nå snart også dekorasjonene; ballonger, vimpler, bordpynt. Ting begynner å ta form, det er bare en enkel husvask igjen, men før jeg kommer så langt, så begynner jeg å kjenne vonde tak i magen og ryggen. Rier, tenker jeg, eller bare harde kynnere? Jeg legger meg litt neppå, trenger ikke stresse idag, for det meste er igrunnen klart til fest. Det som stresser meg litt er at disse takene kommer med gjevne mellomrom. Nei vet-du-hva, vi skal IKKE ha noe fødsel idag, altså, ikke akkurat idag, tenker jeg. Så skjer det noe. Går vannet? Jeg løper til nærmeste toalett. "Heldigvis ingen lekkasje, tenker jeg. Det er da jeg ser blodet. Det fossrenner ned i skåla. Jeg forstår at noe er galt, og ringer Arne. Han ber meg ringe sykehuset, og jeg får beskjed av en jordmor å komme inn med en gang. Istedet for å legge meg ned, går jeg ned på badet for å ta en dusj. Arne vil at jeg skal gjøre ungene klare, så vi kan levere de hos pappa på vei til sykehuset. Men blodet renner hele tiden så jeg må pent sette meg ned på skåla igjen. Jeg ringer pappa og forklarte situasjonen, og heldigvis for meg så har begge foreldrene mine fri. Jeg forsøker å tørke opp blodsølet på baderomsgulvet, men det renner gjennom alt og badet blir enda mer tilgriset. Barna titter inn på badet og ser alt sammen, men går heldigvis bare tilbake til leken. Jeg husker ikke hvem som dukker opp først, men plutselig er foreldrene mine der. Mamma kommer ned på badet og får sjokk: "Du er Gæern!!" Hun vet hva hun har med å gjøre, for dette har hun opplevd selv også. Jeg er fortsatt helt rolig, men klarer ikke å komme meg av skåla siden det renner så mye. Vi finner en løsning i minstegutten sine bleier, jeg får dratt på meg en bukse, fått med meg ett håndkle, og Arne står klar med bilen utenfor ytterdøren. Hittil har det gått ca 30 min fra jeg begynte å blø og jeg har mistet veldig mye blod, men føler meg fremdeles helt grei. Vi kjører med en gang. Arne ringer og sier de må stå klare på sykehuset. Det tar ca 8 min å kjøre og for hver ri på turen, kjenner jeg at det kommer en ny ladning blod. Jeg føler meg plutselig veldig kvalm og svimmel og det siste minuttet blir jeg nesten helt borte. En skikkelig ubehagelig følelse for en som stort sett er vant til å ha kontroll. Så er vi fremme, flere leger og en jordmor står klare, de hjelper meg over i en seng ved akuttmottaket, for jeg klarer nesten ikke å komme meg ut av bilen selv. Det bærer avsted. Rett inn på akutten, av med støvler og klær, hvor stor er blødningen? Jeg merker at de jobber lynraskt, men de beholder roen. Jeg fortsetter å blø, EKG, utralyd, kriseblod, væske, tre venefloner. 8-9 sykehusansatte står rundt meg. De forklarer hvem de er og hva de gjør, prøver å holde meg våken, snakker med meg, spør om alt mulig. Jeg svarer på alt. Selv om jeg ikke orker å holde øynene oppe hele tiden, så er jeg tilstede. Ting går så fort, men jeg kjenner meg så trygg. Disse folkene vet hva de driver med. Her på sykehuset har de tross alt et av Norges beste kriseteam, og det merkes. Jeg puster godt ut, riene mine kommer gjevnt og trutt, men er overlevelige, og jeg slapper av...

 

Etter kort tid merker jeg plutselig en veldig ro og stillhet. Jeg titter bort på ultralydapparatet, på de tre hvitkledde som bøyer seg over det, på måleren som går over magen min, gang på gang. Så stille, jeg begynner å frykte det verste, nei det kan ikke være sant! Eller er det? "Finner dere ikke noe hjertelyd? Lever ikke babyen?" Jeg hører min egne redde stemme prøve å få frem noen spørsmål, men de hvitkledde ser på meg uten å svare. Det tar ikke lang tid før overlegen bøyer seg over meg: "Nå har det seg desverre sånn at...vi ikke kan finne noe hjertelyd. Babyen er nok desverre død." NEII!!! Det må være feil, det kan ikke være sant!, jeg begynner å hulkgråte i fortvilelse. I det samme kommer Arne, som har vært over store deler av sykehuset for å lete etter meg etter å ha parkert bilen, "Ja er fødselen igang?". Stillhet. Han ser en gråtkvalt kone liggende på sengen. Bøyer seg over meg, og jeg utbryter: "Han er død, Arne, babyen vår er død!". Jeg gråter bare enda mer. Arne bøyer seg over meg, tar meg i hånden og som om luften går ut av ballongen, så faller han sammen og gråter med meg. Legene jobber forstatt med å få meg stabil. Blødningen er på vei til å stoppe nå, og jeg blir flyttet over fra den blodige sengen til en ren. Jeg skal kjøres opp på føden. Akkurat da ønsker jeg bare keisersnitt og å bli ferdig med alt, men samtidig så er jeg allerede i fødsel med rier som kommer og går regelmessig. Posene med all den intravenøse væsken blir hengt opp på sengen min, og vi kjører avgårde til føden. Så deilig å bli dullet med og kjørt på, tenker jeg..

 

Oppe på føden fortsetter fødselen. Endelig skal de sjekke hvor mye åpning jeg har, for jeg har tross alt hatt rier i en time allerede. Legen tar en sjekk, men kommer ikke til på grunn av mye levret blod som skal ut(beklager detaljer). Hun er ganske voldsom mens hun rydder seg vei, og jeg har det ikke akkurat behagelig der jeg ligger. Jeg klarer ikke slappe av, sjelver som en gris. Jeg får surstoff, men jeg synes masken er ubehagelig. Så bestemmer legene at jeg skal få petidin, som er et smertestillende middel med morfinlignende virkning. Deler av det får jeg rett inn i blodet ved hjelp av veneflon og så en sprøyte i låret. Etterhvert begynner kroppen min og slappe av, og jeg sovner nesten mellom hver ri. Jeg er omtåket, men våken, og mister følelsen i halve kroppen for en kort periode. Når jeg prøver å prate til Arne kommer det bare rare lyder av munnen min. Vi tuller med det, og må le litt begge to. Nå er det lettere for legen å sjekke åpningen, for jeg er helt avslappet. 6 cm kan hun bekreftet, og det 90 min etter første ri hjemme. Legen prøver å ta vannet, og jeg føler virkelig at de hvitkledde herjer med meg, og vondt er det og. Men vannet blir endelig tatt, og riene blir straks sterkere. Jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å ligge rett opp og ned i sengen og jobbe meg gjennom de vonde takene, jeg vil opp å gå, men har hverken krefter eller mulighet med alt det utstyret jeg har på meg. Jeg går snart inn i min egen lille verden. Enser ikke så mye av det som skjer, jobber med vondten, legger merke til at Arne får mat, at det blir færre folk rundt meg, at ting roer seg. Så skjønner jeg at det snart er på tide å trykke, for riene er så utrolig vonde. Jeg sier ifra til Arne, og jeg tenker at jeg gjerne skulle født i en fødeseng og ikke en sånn vanlig sykehusseng uten noe å trykke fra med. Men det tar ikke mange riene før ungen er ute, to timer etter at vi ankommer sykehuset. Takk og pris for at det gikk så raskt, tenker jeg. Jordmor og lege lar babyen ligge ved fotenden min, mens de venter på morkaken. Jeg ser Arne ta en kikk på den lille kroppen som er kommet ut og han brister i gråt. Så får jeg endelig den lille bylten opp til meg. Jeg vil jo så gjerne se ham. Han er varm og myk, og helt perfekt, akkurat som han skal være, bortsett fra at han ikke puster... Så liten og vakker, bare 2010 g, og 46 cm lang. Jeg er så stolt.