Ett år tilbake

For ett år siden, på denne tiden, lå jeg og duppet som en flodhest i et badekar på SentralSykehuset i Drammen, sliten av å ha rier, men veldig spent på å få se sønnen vår for første gang. Noen timer etterpå hadde jeg plutselig blitt mor på heltid til en av verdens skjønneste små krabater. For et mirakel. Det var så herlig, ubeskrivelig flott, men alt skjedde så fort at morsfølelsen lot vente på seg. Det var tydelig at det var ammingen som stod i fokus fra første stund, ikke nærhet og kos med den lille vakre skapningen. «Du må få produksjonen i gang! Har du pumpet i natt? Du må legge han til!», ble stadig sagt på sykehuset. Personalet var hjelpsomme og jeg satt pris på det i begynnelsen. Jeg kunne jo ingenting selv.  

Men mye skal jeg gjøre annerledes hvis jeg er så heldig å få en baby til, en gang. De to første ukene med pumpemas, melkeproduksjonkaos og stress gjorde meg sliten og jeg tok fort til tårene. Jeg følte meg mislykket og utslitt, i en tid som skulle vært fylt med glede, takknemlighet og kos. Alt hadde jo gått så bra! Jeg ville så gjerne amme, men hadde nesten ikke melk. Stress gjorde nok ikke melkeproduksjonen noe større, men etterhvert så jeg hvor lite viktig det var, i forhold til det å ha overskudd til å ta seg av den skjønne prinsen vår. Han har ikke hatt dårlig immunforsvar som mange mener kan være faren ved å ikke amme selv, og har stort sett vært en frisk, sunn og fin gutt. Han har jo omtrent ikke vært syk. Å så mye lettere mammarollen ble, da jeg tilslutt valgte å legge vekk ammepute og pumpe og heller gi veslegutt morsmelkserstatning. Det at noen få støttet det valget jeg hadde tatt hjalp utrolig, selv om flere mente jeg burde prøvd enda hardere. En mamma, en helsesøster, og en fantastisk mann var gode å ha i den tiden. De som aldri har opplevd ammeproblemer kan ikke forstå den frustrasjonen og fortvilelsen det er i det å ikke kunne amme sitt eget barn, spesielt når noen mener at man ikke har gjort en god nok jobb med å forsøke. Men når jeg ser tilbake, kunne jeg ikke tatt noe bedre valg akkurat da. Allikevel håper jeg selvfølgelig at det skal gå mye bedre neste gang, for amming er en fin ting. Men mer enn nok om amming, dette innlegget skulle egentlig handle om Oscar.

Nå er det ett år siden. Et helt år har vi allerede vært så heldig å få tilbringe sammen med prinsen. Han har gitt oss mange gleder og gode minner å se tilbake på allerede, og vi kan nesten ikke vente med å se hva det nye året vil bringe. Gratulerer med dagen til vår herlige, lille solstråle! Vi er helt ubeskrivelig glad i deg! Nå har han blitt så utrolig stor, et lite menneske med vilje og følelser. Det merkes, og det er så herlig å se. Jeg elsker å se ansiktet hans lyse av stolthet når han står selv, uten noe form for støtte og vil at mamma og pappa skal se, før han pluselig deiser på rumpa. Hvor skjønt er ikke det?

I går feiret vi i ekte barnebursdagsånd med vimpler, innbakte pølser og kake. Det ble også arrangert OscarQuiz, med spørsmål fra Oscars første år. Gruppene var virkelig flinke, og husket overraskende mye. Lillegutt fikk utrolig mye fint i gave; nydelige klær, skjønne bøker, gode ullplagg og elgskinnsko, leker og en helt egen sølvkopp. En feiring med masse fin familie. Vi er så heldige!

Idag har jeg vært en tur på skolen. Men nå er flagget hengt opp og når pappaen i huset kommer hjem skal vi kose oss med restekake og åpne gaven fra meg og mannen.

Tudelu!