Et Guds mirakel

 

Ja nå er jeg tilbake igjen, etter seks mer eller mindre hektiske uker i barnehagen. Praksisperioden har bydd på mye jeg aldri har opplevd før. For eksempel følelsen av å ikke mestre min egen utdannelse. Fare for stryk. Jeg som alltid har tatt det som en selvfølge at det går bra, men så får jeg sjokk-beskjeden. Om at praksis henger i en tynn tråd. Og med alle demotiverende og sårende ord, en liste på flere sider med ting jeg har feilet i. Jeg..? Hvorfor akkurat meg? Noe av tiden har vært tung og vanskelig å håndtere. Mens jeg gikk og lurte på om det var noe jeg mestret i dette livet, så jeg, midt i all jobbingen, min egen sønn ikke få nok oppmerksomhet av mammaen sin. Men tenk at noe godt kom ut av denne opplevelsen også. Jeg kunne søke Gud om hjelp, og han var der. Midt i alt, stod han stødig i stormen. Han tok meg på armen da jeg ikke orket å stå oppreist selv og hvisket meg i øret at jeg skulle hvile i ham. I en tøff tid med rødsprengte øyne og en selvtillit som hadde nådd bånn, så var han der. Min himmelske far løftet meg opp, selv om jeg ikke fortjente det, og han gav meg trygghet i at han skulle styre det som skjedde. Jeg la alt i hans hender og da det så som svartest ut med tanke på praksis, så gjorde han et under. I løpet av en dag hadde han plutselig snudd alt sammen og... jeg bestod! Alt til ære for Gud den allmektige, min himmelske far!

 

Det er rart når man er inni sin egen boble. At det å stryke i en praksisperiode er som verdens undergang når det egentlig bare er en filleting i det store perspektivet. En så bitteliten smule av livet vårt, men allikevel så viktig der og da. Alt det trygge raser sammen og man klarer ikke å finne igjen kontrollen man trodde man hadde over sitt eget liv. Det er godt å kjenne på den følelsen av og til. Å se at man ikke makter noe selv, uten Gud. Jeg er så takknemlig for at jeg har en så fantastisk mann og gode venner som har bedt for meg de siste ukene. Jeg har lærte så mye av dette og ikke minst kommet nærmere Gud, som aldri svikter, selv om jeg stadig har sviktet ham. I ettertiden tenker jeg på Guds mirakler i livet mitt. Alle de gangene jeg har opplevd at han har gjort mirakler ut av bønner. Jeg har jo ikke fortjent noe av det. Ingenting. Men alllikevel støtter han meg og gir meg trygghet i alt det utrygge og ukontrollerbare. En så god Gud har vi faktisk. Jeg er så ubeskrivelig takknemlig.

Min bedårende mann kom hjem med verdens nydeligste tulipanbukett til meg på fredag. Så fyldig at jeg ikke fant en vase som passet engang, og da var det greit å kunne bruke en kakeboks. Mannen min er ikke den som oftest kommer hjem med blomster, men når han først gjør det er buketten som regel spesialbestilt til meg fra Tulipa(byens beste blomsterbutikk), og det betyr jo mye. Her er vi friske og fine igjen etter et døgn med oppkast. Heldigvis har ikke lillegutt hatt tegn til omgangsyke enda, og vi satser på at han slipper det. Et litt langt innlegg ble det visst idag, men noen ganger må man ta litt igjen for alt det forsømte. Vi har nettopp vært på visning igjen, og lurer på om vi skal legge inn et bud denne gangen også, eller ikke. Jammen er det vanskelig å få et hus til prisantydning nå for tiden.

Ha en flott søndag!