Et nytt mirakel

Jeg ga ikke mye lyd fra meg her inne i sommer, selv om jeg har hatt en fin ferie. Veldig mange nordmenn har hatt tidenes sommer i år, på grunn av varme og sol, og ja, hvis du stort sett elsker å ligge på stranden og bade dag ut og dag inn i godt over en måned, så var nok dette drømmesommeren, for kan man egentlig gjøre så mye annet i 37 varmegrader? Mens jeg har jublet over hver eneste regndråpe og har storgledet meg til å kunne tulle dyna rundt meg igjen på de kalde høstkveldene, så har mange nordmenn gruet seg til høsten. Er det jeg som er rar? Eller er jeg bare norsk? Jeg har måtte minne meg selv på hvor fantastisk heldig jeg er som bor i Norge og har en helt nydelig 5 måneders vinter fremfor meg, for her på Konnerud er den jo som regel helt magisk. Jeg har aldri vært hverken sommer eller vintermenneske, jeg er et STORT høstmenneske, men etter denne sommeren, kan jeg vel skrive under på at jeg er mer vintermenneske enn "hete-sommer"-menneske ihvertfall. På tross av tunge vinterdresser, og alt tøyet, på tross av kalde og våte dager, måking av bil og skraping av ruter, vinteren er nydelig, men det er sommeren også! Spesielt når temperaturen ligger ett sted mellon 15-25 grader, altså en helt vanlig norsk sommer:) Jeg hadde ikke klart å velge ut en årstid som jeg kunne levd med året rundt, det er jo nettopp det som er så flott med å bo i Norge, at det er mye fint med hver enkelt årstid. Men dette innlegget skulle ikke handle om årstider i det hele tatt, og jeg ser at jeg har kommet litt for langt ned på sida uten å komme til poenget mitt ...

Og sånn har jeg sittet og blogget idag, med to gærninger på fanget, og webkameraet. Ja klokken er halv 9 og vi går fremdeles i pysjen.

For meg har det vært litt i det varmeste laget i sommer, 35 grader i en måned hjemme, er ikke det samme som å ha 35 grader i syden en uke. Men hadde det bare vært varmen, så hadde jeg nok fint overlevd. Varmen har heller kanskje vært toppen av fjellet, for under den varmeste perioden i sommer så kom gravidkvalmen sigende over meg. Gravidkvalmen sier du? Er hun gravid? Jo kanskje du har stusset litt på det lysegrønne trynet mitt i sommer? Man kan ikke legge skjul på at i varmen så blir alle lukter forsterket,  og i tillegg når man spyr endel, så har man jo null energi, og varmen gjør det jammen ikke stort lettere å overleve. Jeg har ikke akkurat brukt tiden hjemme på sofaen av den grunn, for vi har vært mye rundt og fartet, vært innom flere sommerleirer, på sommerferie til Danmark og på arrangementer hit og dit, og da å prøve og putte på seg et smil, mens man egentlig går og er kvalm, svimmel, utslitt og sola steker, ja det stjeler ihvertfall resten av den energien du i første omgang hadde. Sorry, dette ble veldig mye negativt på en gang. Men altså, jeg har ikke vært kvalmt 24/7, og heldigvis for det, men veldig lite energi har jeg slitt med stort sett hele tiden. Så jeg har gått og gledet meg til en kvalmefri høst, en høst med klar frisk luft, og vind i trærne, i hele sommer. Til å kunne dele den flotte nyheten med alle, den hemmeligheten vi har gått og bært på i hele sommer, bare jeg og mannen, og som vi ville drøye litt ekstra med å fortelle denne gangen, fordi det er litt ekstra stas å ha en hemmelighet som ingen andre vet om. Altså, vi venter barn nr 3, Og det er råstas! Vi har ønskes oss en nummer 3 en stund allerede, og ville helst unngå å vente for lenge, for vi har hatt lyst på tre mer eller mindre tette. Oi som man kjenner på det med skittent hus, at man aldri rekker ned til bunnen  av skittenstøyskurven, at oppvaskkummen aldri er fri for oppvask, og det konstant er sand og gress inne. Du så deilig det da er å ha en hjelpsom 3 og et halvt-åring som leker med lillebror, passer på han når vi går tur, henter han når han løper for langt, og trøster lillebror når han gråter. Han hjelper lillebror opp den vanskelige skogsstien, mens mamma har nok med vogna og hjelper til å plukke og ikke minst, rense blåbær(gutta kan krangle her altså, det er det ingen tvil om, men de kan jammen leke fint og..). Sånne små ting som Oscar ordner opp i når mamma er sliten, det er vidunderlig mye verdt, og gjør at mammaen med 10 kg for mye hormoner akkurat da, må tørke noen tårer. 

Gabriel, en dag gammel.

Å da å kjenne i uke 13, at energien sagte men sikkert kom tilbake, at man merker hotelfølelsen når man går inn på et nyvasket bad, og legger seg i rent sengetøy om kvelden, fordi man orket å gjøre noe i huset. Sånt er helt luksus. Jeg vet ikke om dette er siste gang jeg får kjenne på det å ha et spirende liv i magen, så jeg tenker å nyte gravidtiden, og den flotte høsten vi er i gang med til det fulle. Jeg har energi igjen, litt mer trøtt enn vanlig, men med god mat og arbeidslyst igjen(huset mitt skinner ikke av den grunnen). Det krever litt å være hjemme med to hypre og viltre gutter på snart 2 og 4 år. Men dagene er aldri kjedelige ihvertfall. Vi stornyter den fantasiske høsten, som er helt vidunderlig vakker(som alltid). Inne har vi hatt vannlekkasje og nesten en uke med mer eller mindre begrenset tilgang til vann. Vi lever i kaos i underetasjen med nesten alt flyttet over på de to soverommene som fremdeles fungerer. Men sånt er bare midlertidig, og det blir så bra til slutt atte;)

Igår var det tid for ultralyd, for jeg er nemlig snart 19 uker på vei. Og der fikk vi se at vi venter en tredje gutt! Jeg var overlykkelig. Jeg som nå er blitt mer eller mindre vant til gutter nå, synes jo ikke det er noe skjønnere enn små guttebabyer, og i bakhodet har jeg hatt verdens fineste guttenavn(synes jeg da) liggende en stund. Selvfølgelig vet jeg at det er flere der ute som hadde hatt et lite ønske om jente, siden det bare er gutter på mannens side av familien, men praktisk, megakoselig og vidunderlig synes nå jeg at det var med en gutt til. Det var et utrolig mirakel å se den sprell levende babyen, så perfekt og riktig, liggende der inne og sutter på tommelen igår, 250 g og 20 cm lang. Du som jeg gleder meg til å holde den vesle bylten i armene mine i februar...