Gud sørger med oss..

Sist uke hendte det noe vondt i familien vår. Jeg vet ikke hvor mye man burde legge ut om den slags (for noen, veldig private ting) på nett, men jeg føler jeg trenger å dele det med dere som leser her inne.

Til meg og mannens store glede ble jeg ganske raskt gravid igjen etter Caspians død. Bare litt over 2 måneder etter fødselen kunne jeg lese av på graviditetstesten at vi skulle bli foreldre igjen. Det var utrolig stort, og etter kort tid begynte vi å planlegge og glede oss skikkelig til november. Det var verdens beste terapi å skulle gå gravid igjen, og tenke på at det vokste en liten baby frem i magen min. Jeg var fryktelig sliten i starten, men gravidkvalmen kom aldri skikkelig. Etter at fosteret bikket 10 uker, begynte jeg å lure på om vi kanskje ventet ei jente, fordi graviditeten var så anderledes, jeg var så pigg og hadde få symptomer. Da jeg var på min første kontroll i uke 11 ble legen litt betenkt da jeg fortalte om minimalt med gravidsymptomer, selv om jeg også testet positivt på graviditetstesten hos dem. Vi bestemte oss for å ta noen blodprøver for å måle Hcg-hormon-nivået gjevnlig noen ganger fremover, for å se om det økte. Dette er noen verdier som skal øke gjevnlig under graviditeten, og være forholdsvis høye hele tiden. Sykehuset ble kontaktet for videre oppfølging pga det som skjedde med Caspian. De hadde lovt at neste graviditet skulle bli tett fulgt opp. De neste dagene fikk jeg allerede innkallelse til rutineultralyd i uke 18 og time hos jordmor og overlege på sykehuset i uke 12+3.

Den første prøven jeg tar hos legen viser et høyt Hcg-nivå, så det er ingen tvil om at jeg er gravid. Jeg gleder meg veldig til å fortelle familie og venner om vår lille skatt som ventes 23. november. Jeg går noen runder med meg selv, om vi burde fortelle den store nyheten snart, eller vente litt til. Jeg klarer jo nesten ikke å holde på det;) 5 dager etter legetimen har Hcg-nivået sunket ekstremt. Jeg får en underlig telefon fra legen. Hun lurer på om jeg har hatt blødninger, eller fått gravidsymptomer enda, eller om jeg er sikker på om jeg egentlig er gravid? Jeg blir helt svimmel, i sjokk, har jeg innbilt meg alt sammen? De neste dagene googler mannen alt som googles kan, bare for å finne noen svar som kan roe oss ned. Jeg lurer på om jeg skal dra på sykehuset å få en ultralyd, bare for å forsikre meg om at babyen har det bra, men jeg overreagerer kanskje?


Den dagen jeg har tatt min 3. blodprøve hos legen har jeg en vond mistanke. Selv om det tar mange timer å få svar er jeg allerede skikkelig redd. Jeg føler på meg at noe er galt, og jeg har begynt å blø litt. Jeg gråter, sjelver, er fortvilet og lei meg hele formiddagen. Jeg har en kjempeklump i magen, føler meg kvalm og svimmel, skal jeg miste enda et barn? Heldigvis bestemmer jeg meg for å ta med meg barna og dra på lunsj til ei god venninne og da glemmer jeg alt sammen for en stund. Senere, ved middagstider, når Arne har kommet hjem, begynner jeg å blø metydelig mer. Det er da det går opp for meg hva som er i ferd med å skje, det jeg har gått og vært redd for hele formiddagen, at vi kommer til å miste babyen. Det er godt og gråte i armene til Arne. Selv om det gjør fryktelig vondt innvendig, så letter det litt.

Telefonen ringer like etterpå. Mamma er på jobb og har sjekket prøvene mine. Verdiene har synket enda mer, og hun kan bekrefte mine mistanker. Jeg er i ferd med å abortere for første gang, i uke 12. Den kvelden kommer det svake rier med gjevne mellomrom, og det blir en hard natt uten søvn, ekstremt mange dobesøk og rier som etterhvert blir fryktelig vonde. Jeg kan virkelig ikke forstå at det skal være så vondt å abortere i uke 12. I 3-tiden er jeg så dårlig, svimmel og sliten at Arne våkner. Fosteret kommer ut, og jeg forstår at det meste er over av både rier og smerter nå. Men jeg har mistet mye blod og må legge meg ned på baderomsgulvet, fordi jeg er så omtåket. Kroppen min begynner å riste der jeg ligger og Arne får ikke øyekontakt med meg. Det begynner å prikke i hele kroppen og jeg blir borte et øyeblikk. Mannen min bestemmer seg for å ringe 113 etter å ha hatt kontakt med gynekologavdelingen på sykehuset. Jeg blir hentet i sykebil kort tid etterpå, og sendt til sykehuset. Etter noen undersøkelser kan de konstatere at det meste er over. Blødningen stopper etter en stund, jeg får tilført væske, og begynner å komme bra til meg selv igjen.

Tomhet...jeg kjenner at et håpløst mørke siver over meg, jeg er lettet over at det er over, men tenker at jeg aldri vil kunne bære frem et liv igjen, uten å miste det ett eller annet sted i løpet av graviditeten. Gleden over det å ha et spirende liv i magen har overskygget sorgen over Caspian en stund, men nå kjennes det som å få et hardt slag i en allerede såret mage.

Familien og mannen min er fantastiske. De har tatt hensyn til at jeg har trengt hvile. De har oppmuntret meg og bedt mye for meg. Etter at jeg kom hjem fra sykehuset fikk vi komme på middag til mamma og pappa, og de tok seg av eldstegutten vår store deler av helgen. Sånne ting gjør noe med den tomme tilværelsen. Mamma er så god å prate med, hun har uendelig mye omsorg å gi. Mamma, jeg vet ikke hva vi skulle ha gjort uten deg de fire siste månedene. Du har betydd ekstremt mye.

Det er mulig noen synes jeg overdramatiserer en spontanabort, men for meg, etter å ha opplevd å miste Caspian for under 4 måneder siden, så var dette veldig vondt. Vi har kommet oss etter aborten. Jeg tar meg noen ukers ferie fra trening. Koser meg hjemme med barna, eller strikker, det er terapi for meg, det har dere kanskje lagt merke til på intragram, hehe. Jeg vet ikke om jeg noen gang kan se på et levende lite nyfødt barn uten å begynne å gråte, igjen. Livet er ekstremt skjørt, Vi kan bestemme og styre over så mye i livene våre, men ikke over liv og død. Jeg stoler på at Gud har kontroll over det som skjer. Det gir meg en veldig trygghet. Det beste ligger foran oss, og Guds kjærlighet er uendelig stor.