Flytting og materialisme

Fire hele døgn til, så legger vi bak oss minnene fra de tre første årene som gifte og familie her i denne leiligheten. Tre fine år ligger bak oss, fire lange dager foran oss. Jeg kan ikke legge skjul på at jeg er kjempespent og grugleder meg masse. Jeg er ikke den mest flyttevante. Har egentlig bare flyttet en eneste gang i mitt liv; fra jenterommet til leiligheten vi flytter fra nå. Så dette blir virkelig aller første ordentlige flytteopplevelse egentlig. Tenk at store deler av Norges befolkning gjør dette mange ganger i løpet av livet. Da får de virkelig orden og skikk på det de faktisk har, tenker nå jeg.

 

Jeg har gjort nye oppdagelser mens vi har pakket. For eksempel den følelsen av at halve kjøkkenet er pakket ned og at jeg nesten ikke ofrer det som er borte en tanke. Bortsett fra at jeg synes det er kjempedeilig å endelig kunne åpne skuffen uten at alt flyter ut. Hva trenger jeg alt sammen til? Jeg som sikler etter enda flere fater, bokser og glass jeg kan fylle skapene mine med. Hvorfor? Hva skal jeg med 44 like stettglass stående på øverste hylle? Noen ting har vi heldigvis fått kvittet oss med underveis, fått gitt bort. Jeg ser hvor ekstremt materialistisk jeg er, så opptatt av ting, fine ting, som jeg vil ha, MÅ ha... eller? Man trenger da alltids en ny hylle eller noe å fylle veggene med når boarealet skal fordobles. Men går det an å tenke kreativt og billig? Gjenbruk eller bare fornying av det man allerede har kanskje? Og hvis det er noe jeg ikke trenger lenger, hvorfor kan jeg da ikke bare gi det bort istedet for at det samler støv? Hvor mange "minner" skal jeg liksom samle på?

 

Bildene under er fra koselig jentebesøk som Oscar hadde på tirsdag.

 

 

Sist helg var vi en tur på loppemarked. En litt skremmende opplevelse. Det blir kanskje ironisk at jeg går på loppemarked når jeg maser om alt det jeg allerede har, men stuen skal fordobles, noe som betyr at vi nok kan trenge litt ekstra veggfyll etterhvert. Vi kom tidlig, men jammen finnes det mange sprø loppedronninger der ute, for da vi ankom hallen var den full av folk som hadde kapret både det ene og det andre. Skulle jeg fått tak i gode funn, burde vel jeg også presset med albuene og kastet meg over alt av hyller, kasser og skap. Etter 30 min inne i en fullstappet hall, der det stort sett var umulig å komme frem noe sted, gikk vi hjem, 170 kr fattigere og ganske fornøyde med fem gamle rammer, en hylle og et litt stort veggskap som stod i en krok som rett og slett ingen andre hadde lagt merke til. Arne var også kjempefornøyd med at det tok så kort tid, og at lommeboken fortsatt ikke var tom. Hurra!

Snart starter altså flyttingen, jeg er 33 uker på vei, og fortsatt i veldig god form utenom litt halsbrann og de herlige åreknutene. Klar for nye eventyr på Konnerud, klar for flyttekaostilværelse i noen uker, og etterhvert også kanskje klar for en liten, ny bebis i huset? Det er ikke akkurat det jeg ofrer tankene mine mest på for tiden, men det skal bli godt når vi kan roe ned, begynne å gjøre klart og bare vente på den lille prinsen.