Livet som høygravid

 

At det å være høygravid skaper småproblemer er vel ikke noe nytt. Å ha stor, hard mage som man ikke bare kan legge fra seg noe sted, men som lever sitt eget liv og hopper og danser når man minst vil det, er jo ikke bare bare. Å være høygravid gjør at det å ta på seg sko eller å rydde opp leker fra gulvet blir store prosjekter. Ikke like behagelig å ligge i sengen om morgenen og kjenne fosterets spark innenfra magen og en ettårings kraftige spark utenfra på samme tid. Skikkelig tiltak er det faktisk bare å komme seg ut av sengen. Egentlig vil jeg jo bare bli liggende. Allikevel går det overraskende bra å være høygravid og jeg har hatt perioder før den siste tiden som har vært mer slitsomme, vonde og tyngre enn dette. Kanskje litt fordi jeg vet det ikke er så lenge igjen nå? Tanken på det å få en liten baby i huset har jeg skjøvet litt bort. Jeg vet ikke om det er redselen for det å ikke mestre to barn eller det å vite at nattesøvnen blir minimal og takene blir tunge som gjør at jeg helst ikke vil tenke for mye på det. Når noen spør om jeg er klar for alt som skal skje så aner jeg ikke hva jeg skal svare. For er jeg det? Mentalt? Fysisk? Ingen av delene tenker jeg. Ikke despor klar. Vogna, vuggen, bleiene, klærne, ja det meste ligger jo her å venter. Men mammaen da? Jeg vet jo sånn ca hvordan det er å bli mamma, så hvorfor føler jeg meg så mye mindre klar denne gangen enn sist? Hva er jeg redd for? Ikke egentlig selve fødselen. Er det alt som skjer etterpå? Blir jeg en dårlig tobarnsmor? Lar morslykken vente på seg denne gangen også, og følelsen av å ikke være god nok? Hvordan blir det med ammingen?

 

Jeg kjenner jeg har mye hormoner for tiden. Masse tanker svirer rundt og jeg tar lett til tårene. Vet egentlig ikke hva jeg vil. Heldigvis trenger jeg ikke bestemme selv når jeg er klar for å ta imot vidunderet vårt. Det vet kroppen. Alt i dette svangerskapet har gått så bra, akkurat som sist. Så jeg er kjempetakknemlig. Babyen vår kommer jo etter all sansynlighet til å bli født frisk som en fisk. Hvor godt er ikke det å vite? Men ting kan jo også skje. Uheldige ting, skumle ting. Men de bekymringene ønsker jeg ikke å gå å bære på. Nå ønsker jeg bare å nyte de siste dagene jeg har igjen alene med Oscar, så blir det stor stas og en ny spennende tid etterhvert med Gabriel på armen og en storebror som plutselig ble så veldig stor i forhold til sin lillebror. Gleder meg til to hele uker med pappaen i permisjon, bare oss fire som familie hjemme sammen.

 

 

Det er en helt spesiell spenning i det å gå høygravid. Man legger seg om kvelden og kjenner litt ekstra på noen småtak i ryggen og lurer på om det kommer til å skje noe i natt? Kjenner litt ekstra etter på alt som er anderledes. Selvfølgelig er det småsmerter og kynnere som tar tak ganske ofte, men ikke noe som gjør meg overbevist om at riene har kommet på plass. Denne helgen passer det dårlig at jeg føder. Mannen er syk og ligger rett ut på sofaen, og det meste av familien er bortreist, så jeg tenker vi satser på neste uke? Dagene går, og jeg er facinert over den kontrollen Gud har på alt dette. Det er jo planlagt på forunderlig og fantastisk vis. En herlig og beroligende følelse slår meg; Tanken på at Gud holder alt i sine hender og at det som han har bestemt vil skje uansett. Vi skal snart bli fire, Oscar skal bli storebror og vi tobarnsforeldre. Det er så rart og uvirkelig!