Livet går videre

Jeg prøver på ingen måte å gjøre bloggen om til en syteblogg. Men allikevel føler jeg litt på det når jeg skriver om Caspian, at folk kanskje tror at jeg er ute etter medlidenhet og trøst hver gang jeg skriver om det. Men det er jeg ikke, selv om jeg selvsagt setter stor pris på alle de nydelige og gode kommentarene jeg får fra dere, ikke misforstå. Det at vi har mistet ett barn vil nok for alltid farge bloggen vår, for av og til kjenner jeg behov for å skrive, for å sette ord på tanker og følelser. Det er sikkert noen som ikke ønsker å lese dette, og det er helt lov, men det er nok mange også som lurer på hvordan vi har det, hvordan hverdagen går videre for oss. For hverdagen GÅR videre her i familien Olstad, bare på en litt anderledes måte. Alt går jo sin vante gang, som før Caspian ble født, alt er egentlig som før... Men jeg, kona i huset, merker jo tydelig at humøret svinger endel, og at jeg kjenner meg rastløs, hvis jeg setter meg ned uten å gjøre noe, for behovet for å føle at dagene er meningsfylte melder seg ofte. Derfor blir jeg fortere sliten, og gråter og ler mer enn før. Jeg setter mer pris på gledene i hverdagen, men tåler ikke så mye før det bikker over.

I forbindelse med fødselen fikk vi en fantastisk behandling på sykehuset i Drammen. Jeg kan ikke få sagt det nok ganger. Jordmoren min, som hadde ansvar for meg hele veien, og som stadig kom innom for en prat, var utrolig god og flink. Selve fødselen gikk vel egentlig som en drøm og hun og alle de andre i personalet, hadde så mye varme og omtanke for oss i tiden etterpå. Mange tenker sikkert at jeg har fått skrekken etter det som skjedde. Og mulig det fortsatt kan komme en etterreaksjon, men jeg følte ikke noen gang at jeg var redd. Jeg tror Gud var der hele veien, og den tryggheten jeg følte var fra ham. Sykehus har begynt å facinere meg sånn, etter denne krise-situasjonen, jeg som ikke hadde mye til overs for sykehus før. Sykehus har blitt ett mer trygt sted for meg, ett sted der jeg blir hjulpet og tatt vare på. Jeg synes det var godt å komme tilbake til fødeavdelingen for en prat ett par uker etter fødselen, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til å komme tilbake en gang, og føde ett levende barn, hvis jeg blir så heldig.

Jeg har på ingen måte blitt likegyldig til nyfødte, små babyer etter opplevelsen med Caspian. Jeg kjenner at hjertet for nyfødte har vokst noe enormt. Det er helt fantastisk å se, holde og kjenne på de nydelige små vakre skapningene, så friske og levende. Men oppi alt dette så kan jeg ikke legge skjul på at det stikker litt i hjerte, med alle de jeg kjenner som går gravide og de som nettopp har født friske små babyer, ja jeg ser det jo hele tiden på sosiale medier. Jeg kan ikke unngå å tenke på at jeg også skulle hatt en liten babygutt å dulle med akkurat nå, eller ihvertfall liggende trygt inne i magen fortsatt. Hvorfor ble det akkurat meg? Noen ganger glemmer jeg nesten at jeg har vært gravid og født for bare noen uker siden, fordi det store beviset på at det har skjedd er jo ikke der, bortsatt fra de ekstra valkene rundt magen. Fortjente jeg ikke Caspian? Selvfølglig gjorde jeg ikke det. Kanskje Gud så at jeg ikke var god nok mor for de andre to? Jeg husker jo hvor overrasket jeg var da Gud gav meg mitt første barn, så friskt, rent og vakkert. Jeg kunne nesten ikke tro at JEG skulle få lov til å få et så perfekt barn. Jeg fortjente det jo ikke. Akkurat som om jeg ventet på at noe skulle gå galt, for det var for godt til å være sant. Men det er rart hvordan det plutselig bare ble en selvfølge da nestemann kom; at han var perfekt. Det er fortsatt noen uker til de første svarene fra obduksjonsrapporten kommer, men jeg har tenkt på hva jeg kunne gjort anderledes, spiste jeg noe feil, var jeg for mye i bevegelse, burde jeg ikke tatt den aketuren, ikke gått snarveien fordi jeg falt så lang jeg var, var det det som utløste noe? Var det min feil? Jeg burde ikke la de tankene gnage for mye, og det er ikke ofte de tankene kommer heller, men i forhold til eventuelle fremtidige barn, så kan det være kjekt å vite noe om hva jeg kunne gjort anderledes. At jeg mistet Caspian var ikke noe straff fra Gud. Kanskje var det en måte å vekke meg og andre opp fra likegyldigheten på, for å oppdage alt det fine rundt oss, for å bli mer takknemlige for livet? Vekke oss opp for at vi skulle søke oss nærmere Gud, styrke forholdet vårt til ham og hverandre? Noe riktig svar finner jeg nok ikke, men jeg tror at Caspians død allerede har vært med på å gjøre en forskjell. At det har vært med på å forandre oss litt. 

 Jeg kan enda ta meg selv i legge hånden på magen. Noe inni meg har nok ikke skjønt at Caspian ikke er der lenger. Jeg søker etter bevegelse, ett spark, et livstegn, men merker jo før jeg har begynt å søke at den runde, harde gravidmagen, med den gode levende gutten inni, ikke er der lenger. Noen tårer og sår gråt blir det, innimellom alle hverdagslige gjøremål, barnelek, strikking, baking, latter og kos. Det har nok blitt en del av hverdagen for godt. En tom plass i familien, en som mangler...