Ikke glem å takke

En stund etter at Caspian døde, merket jeg at jeg begynte å glemme ting. Jeg glemte ofte alt det fine i livet mitt, og det plasserte meg i et mørkt hull. Ja jeg må innrømme at jeg har hatt noen mørke dager, der jeg har grått veldig mye og ikke har sett noe mening med tilværelsen. Det har vært uvant for meg, for før januar, har jeg vært ganske stabil, psykisk. Men egentlig blir det sånn fordi jeg glemmer.. Jeg glemmer alt som Gud har gjort for meg, alt han HAR gitt meg, den nåden jeg har fått. Alt det vakre som er rundt meg. Barna her, synger en nydelig barnesang nettopp om akkurat det, som har vært så fin:)

Se deg rundt omkring

Åpne dine øyne

Da vil du se

Alt Gud har skapt

En venn som ler

Familiens varme

Alt som er godt er gaver fra Gud

Ikke glem alt som Gud har gitt deg

Ikke glem hvem det kommer fra

Ikke glem kjærlighet fra himlen

Ikke glem hans nåde til deg

En periode hadde jeg null motivasjon til å blogge. Alt var bare en stor grøt av vanlig og kjedelig hverdag. Jeg kjente på en ekstrem tomhet, for hverdagen jeg hadde sett frem til i 8 måneder var ikke slik jeg haddde tenkt den skulle bli. Jeg skulle jo være fullt opptatt med baby, nattevåk, amming, gulp og kos nå. Det å kjenne på den tomheten var helt forferdelig. Det var så tungt og vondt at jeg bare ville grave meg ned i ett hull, og hive jord over. Etterhvert lærer man seg så smått og leve med det. Man lærer seg til å slutte og kverne på de samme tankene, å se fremover, og å finne frem til det som er positivt og fint.

I hverdagen samler jeg på alle de deilige små opplevelsene som gir mening og glede. Som å traske hjem fra en god treningsøkt under verdens nydeligste stjernehimmel, få ett vakkert og omsorgsfult kort i postkassen, et smil og en klem fra noen som er glad i deg, ett kompliment, barn som sitter på fanget og koser, grønnsåpelukt, en ryddig skuff, påskeliljer, sol... hverdagen er jo egentlig proppfull av slike gleder. Nå i påsken så minnes vi noe mye større, at Jesus døde for oss for at vi skulle bli frelst og få evig liv. Det er ikke bare en liten hverdagsglede, men livets største!

Båling i hagen

Åpen gård

Jeg har egentlig ikke lyst til å brette ut alt av tanker her på bloggen. Da føler jeg at når jeg møter folk, så vet de allerede hvordan jeg har det og at de ikke har behov for å spørre om Caspian fordi de har lest bloggen. Men jeg liker faktisk godt å snakke om minstegutten vår og synes det et fint at folk spør om det. Jeg føler han er en naturlig del av meg, så det å utelukke ham fra familien vår, er faktisk litt sårende. Er jeg rar når jeg tenker sånn? Siden jeg ikke har ham her fysisk lenger, så føler jeg at det å snakke om ham, gjør at han fortsatt er her litt. Da slipper han å bli ett kapittel i livet som er krysset over og glemt.

Vi ser på gravstein for tiden, og vi klarer ikke helt å bestemme oss for tekst på steinen. Jeg har funnet flere favorittsetninger, men ser jo at det blir i lengste laget om vi bestemmer oss for alt. Jeg vil gjerne at teksten ikke skal uttrykke sorg, men håp, slik at når vi kommer for å besøke graven så skal det som står der være trøstende og håpefult.

Jeg har det utrolig godt som hjemmemamma. Jeg har mulighet til å ha det nogenlunde ryddig og rent hjemme, til å kunne bake hvis jeg får lyst til det, å ha middagen klar når mannen kommer hjem, få lov til å vaske klær og brette tøy på dagtid, til å vaske huset hvis jeg føler for det, til å gjøre spontane og morsomme ting med barna, til å være ute en hel dag hvis vi vil. Vi kan gjøre mye som jeg ikke hadde hatt mulighet til hvis jeg var i full jobb, og hverdagen blir stort sett ganske harmonisk og avstressende i forhold til det den kunne ha vært. Jeg er så heldig, men jeg trenger å bli minnet på det. Jeg må ikke glemme å takke.