Vi venter nr. 4!

Ja det er kjempestas og vi gleder oss stort! De første månedene har blitt brukt til å ta livet generelt helt med ro. Jeg har ikke trent, jeg har spist ofte og gjevnlig(gjerne hele tiden) for å holde kvalmen delvis i sjakk, vi har tatt dagene som de har kommet og jeg har ligget endel på sofaen. Jeg har ikke turt å gjøre annet i frykt for en ny spontanabort. Jeg fant ut at jeg var gravid litt ut i uke 6, rett før vi dro til syden, og kvalmen kom på slutten av sydenferien, så det var ikke noe som plaget meg særlig i sommer. August og september har blitt brukt til å se fremover på en tid med mer energi og mindre kvalme, men DU så takknemlig jeg har vært for kvalmen denne gangen.  Det å være kvalm hver dag har gitt meg en trygghet på at alt så langt går bra. I ukene før jeg var 12 uker på vei, så hadde jeg endel småblødninger, som selvfølgelig gjorde meg bekymret, for jeg har aldri hatt slikt før. Jeg tenkte fort at en ny spontanabort var på vei, men kvalmen fortsatte. Sykehuset var snille med meg og jeg fikk komme på tidlig ultralyd for å se hvordan det gikk med babyen i uke 10. Det var en utrolig lettelse. Alt var bare fint. Hjertelyden hørte jeg i uke 13, så da håper og tror vi at alt er som det skal være. Nå ser vi frem til neste kontroll om drøye 2 uker, som er rutineultralyd og samtale med overlege på barsel-poliklinikk(som var med oss under Caspian sin fødsel).

Også var det kjønn da, ja for det er jo det som ofte er det STORE når man skal på ultralyd. Og det er kanskje noe som gjør meg litt ektra opprørt for tiden, med mine tonn med ekstra hormoner; Ja denne gangen blir det vel en jente? Dere får vel til en jente denne gangen? Du håper vel på jente nå da? 

Og vet du hva? Mange tenker kanskje at jeg sitter og ventet sårt på den "etterlengtede" jentebabyen, men jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre! Etter at Caspian døde under fødsel, så har jeg aldri vært så lite opptatt av kjønn. Jeg kan gjerne og med glede ta imot en sønn til, en datter også, for den saks skyld, bare det blir en velskapt krabat. Jeg merker rundt meg hvordan mødre blir mer eller mindre skuffet over å ikke få det kjønnet de hadde håpet på, selv om babyen er helt frisk og fin, og det gjør meg faktisk fysisk kvalm. Jeg mener ikke at man ikke har lov til å ønske seg ting, men hva er vel det verdt mer enn å få et friskt barn? Synes bare kjønnet har så stort fokus at det overtar veldig. Folk drar på ultralyd kun fordi de er nysgjerrige på å se kjønnet, for det at ungen er frisk, det er en total selvfølge. Så på spørsmål om jeg ønsker meg gutt eller jente, så kan jeg svare at jeg ønsker meg et friskt og sunt barn, og at kjønnet kan være det samme, det er faktisk ikke viktig i det hele tatt. Selvfølgelig er det praktisk å vite hva det blir, men jeg har ikke noe ønsker annet enn en levende og frisk baby. Gjerne en gutt fordi jeg vet hvor enkle de er i forhold til jenter som jeg føler er mer komplekse og vanskelige på flere måter(sikkert bare fordommer), også har jeg utrolig mye nydelig guttetøy som ble laget til Caspian og jeg ikke har fått brukt. Gjerne en jente også, fordi det er helt nytt og gir oss helt nye utfordringer(det beste hadde vel igrunnen hvert en av hver, men nå vet jeg at det bare er en).

Jeg er godt over 16 uker på vei, og jeg gleder meg veldig til jeg begynne å kjenne de første bevegelsene fra babyen. Åreknutene på det ene beinet begynner å komme tilbake etter 8 måneders pause. Og beinet begynner å bli delvis blått på grunn av det. Humørsvingningene har vært ekstreme, spesielt på kveldstid(stakkars Arne), men ellers er formen veldig god og jeg stortrives med bebis i magen. Jeg har ikke turt å tenke så mye på det som skal komme, se så langt frem som til termindatoen, til fødsel, på hvordan det vil bli å få holde en levende baby av sitt eget kjøtt og blod, igjen, i armene sine. Den dagen virker så uendelig langt borte, og selv om jeg tror på at det skal gå bra, så klarer jeg ikke helt å planlegge at vi skal få en baby til i hus, enda. Jeg tør liksom ikke glede meg for mye. Nå tar jeg en dag av gangen og nyter livet som gror frem der inne. 

Tenk at disse to skjønningene skal bli storebrødre igjen! De gleder seg skikkelig, og de er jo så babygale disse to gutta at det er ingen tvil om at de blir fantastiske storebrødre. 

Sånn utenom at vi er gravide for tiden, så ha vi fått gjort småting både ute og inne her i sommer. Kjøkkenet, har vi oppgradert med nytt gulv, og en hel vegg til med fliser(kjempefornøyd!). Vi har fått platting foran huset og mannen har gravd bort alt av maur og maurtuer som lå under hellene våre(møkkajobb!). Hagen er et kapittel for seg selv, og der er det mye som burde vært gjort. Hekker som har mer ugress i seg enn hekk osv. Men vi tar det etterhvert. Om ikke lenge går vi igang med å rive den ene veggen i stua(på bilde under) for å få stor åpning mellom kjøkken og stue. Hele stua skal derfor ommøbleres, slik at spisestuen kommer der sofaen står nå, og motsatt. Tror det blir bra. Forandring fryder!

Jeg har endelig fått samlet bildene fra i sommer, på pcen, og ser at det er blitt tatt mer bilder enn jeg haddde trodd. Så det blir nok ett oppsummeringsinnlegg av sommeren vår her snart;) 

God helg alle sammen!

Klem fra Caroline