Uke 33 - oppdatering

En liten eller litt lengre oppdatering fra meg, når jeg først satt her en kveld og fikk skrivelyst. Mannen jobber overtid, og gutta er lagt. Jeg koser meg med en nybakt sjokoladesnurr-bolle(tror jeg har fått en ny bollefavoritt), mens fingrene hopper på tastaturet.

Det er maks 5,5 uker igjen til fødsel nå, og selv om jeg ikke har fått en spesifikk dato enda så er det mellom 4. - 7. mars alt kommer til å starte. Sansynligvis ihvertfall. Akkurat nå føles det veldig kort tid til, og jeg har fortsatt mye som skulle vært gjort innen den tid. Men vognen er ihvertfall bestilt, og diverse babyutstyr skal hentes hos ei venninne om en ukes tid. Ellers ser jeg at jeg trenger å gå til innkjøp av litt rosa tøy. Da jeg fant frem babytøyet etter gutta, fant jeg ut at jeg hadde mye jeg kunne bruke som var både nøytralt og enkelt i farger og mønster, og som i tillegg ikke var for guttete. Men det trengs selvsagt å kombineres med noe jentete i form av en krage, noe rosa eller noe blomstrete feks. Jeg tror ikke jeg er noen typisk rosa-mamma eller prinsessemamma, men det skal da allikevel ikke være noe tvil om at det er ei jente vi får denne gangen.

Idag bikker jeg 33 uker, og i følge siste ultralyd, ligger babyen fint nedover(ting kan jo fortsatt skje, for den har god plass der inne enda), morkaken ligger på bakre vegg og babyen er målt til litt under gjennomsnittet, men fortsatt fint innenfor normalen. Siden det er ei jente og hun i tillegg skal taes ut litt før overtid(i motsetning til de to første), så blir det muligens ei på rundt 3 kg tenker nå jeg..

Jeg har tre kontroller igjen på sykehuset før igangsettingen skjer, så her skal jeg inn annenhver uke fremover, og det tenker jeg er HELT greit. Jeg tror ikke bekymringene blir noe mindre jo nærmere igangsetting jeg kommer. Jeg synes de har vært flinke med meg, og de tar meg virkelig seriøst. Fødselen skal nok gå helt fint, og jeg har egentlig ingenting å grue meg til, men jeg lurer på om jeg kommer til å få litt sjokk, når babyen jeg føder faktisk lever! Ja, jeg har bestemt meg for å velge å tro at det skal gå bra denne gangen, etter tunge, depressive dager der jeg har vært sikker på det motsatte. Også tipper jeg både jeg og Arne kommer til å gråte en hel del, vi som igrunnen var litt lite berørte rett etter fødselen på de to første gutta.

For et par uker siden ville jeg ikke engang se så langt frem som etter fødsel, men etter at jeg har tvunget meg selv til å innse at dette kan gå bra, og jeg har begynt å planlegge, rydde frem tøy osv, så har jeg fått større tro på at dette sprell levende livet jeg har inni magen også skal få leve når det er født. Jeg takker Gud STORT for at jeg ikke har morkaken liggende foran, men at jeg derfor får kjenne MYE liv fra prinsessa hver eneste dag. Jeg trenger bare å tenke på veslegullet og stryke hånden over magen før det kommer et spark eller en dytt mot håndflaten.

Barna er ikke uberørte av det store som snart skal skje. Kveldsbønnen deres handler stort sett om lillesøster, og om at hun må få leve så de får kost på henne og lekt med henne når hun blir litt større. De skjønner nok at det nærmer seg nå, når de ser at mammas mage vokser og vokser, at vi tar frem babytøy og babyutstyr. Verdens fineste storebrødre skal de bli, og de skal nok styre og ordne for lillesøster, kan du tro.

Til helgen drar Arne og jeg på kjærstetur til København, med bytur, shopping og cafebesøk. Det skal bli så fint å bare være oss to for en helg, skravle, handle, spise god mat sammen og nyte det å være oss. Snart begynner en hektisk, men fin hverdag som firebarnsforeldre. En tid der jeg antakeligvis må kaste fra meg kontrollen en stund, som jeg så altfor godt har nå. En tid med barseltårer, etterrier, ammestyr, babygråt, og skittent hus. Det siste der er kanskje det verste, i og med at jeg har fått nærmest støv på hjernen for tiden. Jeg tok meg selv i å vaske badet her om dagen, mens jeg kom på at det var vasket dagen i forveien også. Ja så gal er jeg etter lukten av rent hus og vaskemidler. Jeg tror nærmest jeg sliter ut benkene her hjemme, med å vaske og skure for tiden. Det er nok fordi jeg er i "redebyggingsfasen", men jeg har da aldri hatt det slik før, allikevel. Med to smågutter, så vil nok aldri huset skinne selv om mor har støv på hjernen, men det er en fryd å vaske og skure. Det er liksom en hverdagsting som gjør meg veldig glad(kjemperart egentlig), så da nyter vi det så lenge det varer tenker nå jeg.

Ha en god onsdagskveld, alle mine fine lesere!