Når fødselen ikke blir helt som en hadde tenkt...

Tenk at det er hele 4 måneder siden forrige oppdatering her inne. Det må være rekord. Jeg har tenkt mye på at jeg vil skrive litt igjen, men jeg har hverken prioritert eller følt jeg har hatt tid til å sette meg ned med bloggen de siste månedene. Minstemor er godt over 3 måneder allerede faktisk, og det er bare så utrolig koselig med baby igjen! At vi er i lykkerus hele gjengen, er vel ikke å ta for hardt i. Vi er så stolte og glade og takknemlige. Den første måneden var tulla så snill og rolig at det rett og slett bare var fryd og gammen å være hjemme med tre barn. Ammingen tok ganske lang tid da, jeg satt gjerne en time hver gang, men det gikk lettere etterhvert. Det er utrolig stas å ha fått ei jente nå, etter de tre guttene våres. Enda mer stas enn jeg hadde sett for meg, faktisk. Gutta er enormt stolte og veldig snill med jenta vår, som stort sett blir behandlet som en prinsesse. Nå begynner rutinene å komme på plass og jeg begynner å venne meg til 4-barnsmortilværelsen, med de tre goingene hjemme. Det er kjempedeilig med sommer, og gutta leker mye ute. Hverdagene blir derfor som regel ikke så masete, bråkete og urolige som de dagene vi bare er inne hele dagen. Jeg koser meg masse med babyen som jeg nå synes begynner å vokse litt for fort. Hun sover stort sett hele natten gjennom, er blid og god på dagen, men litt mer masete på kveldstid, sånn som det skal være. 

Vet ikke om alle fikk med seg hva som skjedde med fødselen min, og hvorfor snuppa plutselig haddde kommet en måned før. Men det kan jeg godt fortelle litt om. Jeg tror det kom som et sjokk på mange, og ikke minst på meg selv. Annabelle ble tatt ut med hastekeisersnitt på mandag, 22. februar. Ukene før hadde jeg innimellom hatt mange ubehagelige vondter som gjorde meg litt urolig, og i dagene før jeg bestemte meg for å ringe sykehuset, var det fryktelig stille i magen. Annabelle har alltid vært over middels aktiv inni magehuset, så det har ikke vært grunn for bekymring, men denne helgen hadde bekymringstankene begynt å snike seg på. Det var liksom noe som ikke var som det skulle. Arne var på guttetur og jeg bodde hos mamma de dagene. Da jeg kom hjem på søndagskvelden bestemte jeg meg for å legge meg ned og virkelig kjenne etter liv. Men så fikk vi besøk og jeg glemte det litt, så jeg valgte å sove på det. Babyen var sikkert bare rolig fordi hun sov...

Den natten drømte jeg at babyen ikke overlevde. At jeg nok en gang fødte et dødfødt barn. Jeg våknet med et rykk klokken 6, stod opp, drakk et stort glass saft og la meg ned på sofaen for å kjenne etter liv. Ingenting... Jeg kastet meg på telefonen til sykehuset og forklarte føden hva som hadde skjedd. De ba meg komme med en gang. Arne bestemte seg for å jobbe hjemmeifra noen timer, for å passe gutta, så da heiv jeg meg i bilen. På fødestuen tok de meg imot med en gang, og henviste meg til et undersøkelsesrom. Jeg fikk ctg på magen og sparkeprøver ble tatt. De fant hjertelyden raskt og jeg kunne puste lettet ut.

 

Jeg ble liggende en stund, men ikke et eneste sprak ble registrert. Jeg ble sjekket med ultralyd. Alt så normalt ut. Jeg skulle få reise hjem snart. Men plutselig endret alt seg. To leger sjekket ultralydbildene igjen. Babyen var helt helt stille der inne. Ikke én bevegelse, utenom hjertet som slo. De snakket lavt sammen, de ringte overlegen som hadde fulgt meg opp i svangerskapet. Legen ba meg ringe mannen min, han måtte komme med en gang, sa de. Jeg ringte, og var på gråten i stemmen. Jeg var redd, visste ikke hva som foregikk. Så gikk alt veldig raskt. Det blir hastekeisersnitt, sa legen. Hva? Hvorfor?  -Vi tar ingen sjanser, barnet skal ut nå. Skulle vi få treffe henne allerede idag? I en fei ble jeg gjort klar til operasjon. Klærne ble skiftet og de kjørte meg i all hast opp på operasjonsstua. På veien opp ble det tatt blodprøver. Så lå jeg plutselig der, med 8-10 pleiere og leger rundt meg. Jeg fikk epidural, 3 stikk. Det gikk helt fint. Jeg ble lagt ned på en hard benk, mens de gjorde klar magen for det store kuttet. Jeg skalv som et aspeløv, visste ikke helt hvorfor, men jeg bare gjorde det. Jeg hadde jo ikke fått forberedt meg på dette i det hele tatt! To gode pleiere holdt meg i hånda. Så kjente jeg at de begynte å skjære uten at det var vondt på noen måte, og da kunne jeg endelig slappe av. Jeg kjente de herjet voldsomt og at surklemaskinen gikk for fult. Så skjedde det noe helt magisk. Jeg hørte barnegråt. Jeg kunne ikke tro det. Det var noe av det skjønneste jeg hadde hørt. Tårene rant. Det var virkelig sant, vi hadde fått en levende og frisk jente på 2700 g, 48 cm lang. Det gikk plutselig opp for meg, at jeg ikke hadde trodd ordentlig på det. Hadde ikke helt klart å tenke at vi faktisk skulle få et friskt barn denne gangen. Annabelle var født. Jeg fikk så vidt sett henne og kost litt på henne før de tok henne med seg for en sjekk og for å møte pappaen, som hadde blitt stuet inn på trist lite rom for å vente på meg. Jeg ble liggende en stund for å bli sydd igjen, for deretter å bli fraktet til oppvåkning, der jeg lå og kjedet meg, mens bedøvelsen sakte, men sikkert forsvant. Det var helt merkelig å tenke på at Annabelle plutselig var ute, 3 timer etter at jeg hadde begynt å bekymre meg. Hun var sterk og frisk, og trengte ikke noe ekstra hjelp på nyfødt intensiv, så vi flyttet fort inn på barselavdelingen. Det var tøft de første dagene med smertene jeg hadde etter keisersnittet, i tillegg til etterriene. Men det gikk veldig fort over og etter en uke kunne jeg stort sett bevege meg fritt uten smerter.

Morkaken ble undersøkt etter fødsel og de fant flere små infarkter og blodpropper, som antakeligvis var ganske nye da Annabelle ble forløst. Men legene kunne ikke direkte si at det hadde noe med babyens mangel på bevegelse å gjøre. Det de så, var at blodgjennomstrømningen til barnet hadde vært dårligere enn vanlig den dagen jeg kom inn på sykehuset og pga min forhistorie ville de ikke ta noen sjanser. Jeg er kjempetakknemlig for at ting gikk som de gikk, og at barnet ble tatt ut så raskt. Nok en gang synes jeg sykehuset i Drammen gjorde en fantastisk jobb. Jeg takker Gud for å verdens beste fødselshjelp og for å bevare meg og babyen trygt gjennom både svangerskapet og keisersnittet. Jeg har fått oppleve et av livets største under for fjerde gang, og er utrolig takknemlig!